Hvordan oppsto boligbyggelag?
Under 2. verdenskrig ble hele byer i Norge ødelagt og boliger ble rett og slett jevnet med jorden. Få boliger ble gjenreist under krigen og så å si ingen bygget.
Da krigen tok slutt, var det en prekær mangel på boliger til folket. Samtidig økte andelen fødsler og flere flyktninger kom hjem igjen. Befolkningsøkning kombinert med boligmangel førte til at noe måtte gjøres.
For å få fart på utbyggingen, var det mest effektivt å organisere den. Dermed så boligbyggelagene dagens lys.
36 boligbyggelag ble stiftet i 1946. Med hjelp fra stat og kommune skulle de lokale boligbyggelagene sørge for en sosial boligbygging, tilrettelegging og husing av befolkningen i Norge.
I 1946 ble også Norske Boligbyggelags Landsforbund stiftet, det samme ble Husbanken. Husbanken ble staten sitt redskap for å finansiere boligutbyggingen når landet skulle gjenreises etter 2. verdenskrig.
Det var også i etterkrigsårene at den “norske modellen” om sosial boligpolitikk og “eie fremfor å leie”, oppsto.
Selv om den organiserte boligbyggingen virkelig skjøt fart etter krigen, oppsto denne organisasjonsformen egentlig lenge før den tid.
Tidlig på 1900-tallet ble boliger bygget i regi av samvirkelag. Ofte oppførte disse lagene kun ett eller få prosjekter, som de forvaltet etter bygging.
Etterhvert stoppet nybyggingen opp, samvirkene var redd nye prosjekter ville true de eksisterende boligkompleksene, og dermed påvirke økonomien. De valgte derfor å bremse byggingen, for å ikke tape masse penger.
Dette førte til en uheldig situasjon. At samvirkene kunne bremse utbyggingen, styre økonomien og styre boligkompleksene selv, påvirket boligforsyningen.
Løsningen ble å legge bygging og forvaltning til et boligbyggelag og eierskapet til borettslag.
Denne formen har gjennom årene blitt modernisert og i 1960 kom det som på folkemunne kalles borettslovene.