Foto: Bjørn Wad    Film: Gjøkeredet Film

Tekst: Kristin Storrusten, Nucleus

Nina Skutle

Jeg er så stolt av gutta mine, de er livet mitt!

Nina kan godt ha det rotete hjemme, så lenge alle føler seg velkomne.

Da Nina feiret 50-årsdagen sin, slapp hun en bombe: Hun og kjæresten Eirik hadde kjøpt leilighet sammen.

– Det funka så godt å være samboere, og vi så begge etter noe nytt, så vi sa bare: Go for it. Vi har det på video hvordan gjestene applauderte, og vi sendte rundt laminert prospektbilde. Folk var så glade! Eldstemannen min tok Eirik i hånda, han følte nok at nå var mutter’n tatt vare på. Det var godt, sier Nina.

–  Begge gutta mine holdt nydelige taler. «Brutter’n og jeg kunne ikke fått noen bedre mamma», sa eldstemann. «Det har vært trangt flere ganger, både bosted og økonomisk, men det har aldri vært trangt med omsorg og kjærlighet», sa minstegutten. Da gråt jeg. Vi var jo Mamsen og Lillegutt.

Navn: Nina Skutle (54)

Jeg bor i: 120 m2 tomannsbolig på Flateby

Jeg bor: med Eirik (60), med plass til overnatting for våre voksne barn

Ansiennitet: Siden 1997

Flyttet med akebrett

Ninas yngste sønn hadde en tøff start på livet. Bare noen uker gammel sluttet han å puste.

– Jeg kjøpte min første BORI-leilighet i Flateby som alenemor til en gutt på seks år. Men så ble jeg gravid med min daværende kjæreste.

Med et halvt års ansiennitet kunne hun bruke forkjøpsretten på en femroms leilighet i samme gate. Siden hun tok leiligheten på forkjøpsrett, måtte overtagelsen være den samme: 18. desember, fire dager etter termin – og fødsel!

– Så vi bar flyttekasser og dro flyttelass på akebrett. Men gleden over ny leilighet ble kortvarig.

Det var noe galt med lillebror, men legene klarte ikke å finne ut hva det var. Flere ganger måtte Nina dra tilbake til den gamle leiligheten for å ringe legevakta, for telefonabonnementet var ikke flyttet ennå. Hun fikk ikke roet sønnen, men fikk vite at det nok ikke var alvorlig.

– Da ga jeg litt opp. Jeg la på og gråt.

En mor ser i album med bilder fra da sønnen var syk som baby.

Nina har tatt mange bilder og laget album fra sønnenes oppvekst.

Den dagen

Dagen etter går hun en tur med vognen. Da de kommer utafor døra, sier storebror at babyen gråter så rart. Hun løfter babyen opp. Han puster ikke, han er blå, og det skummer ut av munnen hans.

– Samtidig klarer jeg å bevare roen og tenke på storebror. Jeg gir ham tørre votter og ber ham bli i hagen. Så løper jeg inn.

Nina sjekker gradestokken for å se om det er for kaldt til å ta med en baby utendørs.

– Alle alarmklokker burde gått, men jeg hadde blitt avvist så mange ganger. Lillegutt blir roligere, og jeg legger ham ned i vogga for å gi ham fred.

Så kommer tankene: Var det krybbedød hun avverget? Bør hun våke over ham den natta? Hva skjedde egentlig? Litt senere ringer hun legevakta.

– Og da skjer ting raskt! Det viser seg at han har en medfødt hjertefeil. På et punkt er den ene blodåren hans sytrådtykkelse. Hjertet hans har arbeidet overtid. En herlig lege på sykehuset lytter til oss og snakker med oss. Det går bare noen dager før han blir operert på Rikshospitalet, sier Nina.

Kvinne spiller lekeinstrumenter med sin lille sønn. Middagen står på bordet i bakgrunnen.

Tidlig krøkes  🎷🎶

Smilende kvinne med sine to sønner sportsklær fra ca 2000

💙💙Sammen💙💙

Mor i korpsuniform med baby på armen står utenfor huset sitt på 17. mai

🇳🇴17. mai med korpsuniform🇳🇴

Nybakt mor ammer baby i sofa i en stue med 90-talls interiør. Stuen er opplyst av en skrivebordslampe.

Endelig hjemme fra sykehuset

Oppi alt dette tenkte hun ikke på innredning av den nye leiligheten. Heldigvis kom søsteren hennes for å hjelpe til. Hun fant frem en skrivebordslampe for å ha noe lys i stua.

– Det var godt å komme hjem igjen. Veldig, veldig godt. Og trygt å ha god nok plass til at storebror hadde sitt eget rom, så han kunne være i fred hvis det ble heftig med lillegutt. Vi hadde et ekstra soverom å sette alt rotet på. Slik så det ut som et hjem, ikke et flytteområde, sier Nina.

Nå har gutta blitt voksne og etablert seg med flotte koner og et stabilt liv.

– Jeg er så stolt av gutta mine, de er livet mitt!

Akkurat i dag er Nina litt skjør. Eldstegutten hennes ble pappa for to dager siden. Det er ikke lett for en nybakt bestemor å sitte rolig mange mil unna.

– Jeg fikk ikke sove i natt. Jeg skal dit i desember, men det føles altfor lenge til. Men jeg vet jo at de blir tatt godt vare på, og det er ingenting jeg kan gjøre. Men fy fader, altså, det tar på mammahjertet!

Å komme hjem

Hvit vegg med barnebilder, gamle bilder av brudepar og familiebilder

 – Når jeg ser gutta sammen, kjenner jeg på at jeg har lykkes i å bygge bånd.

Nina Skutle

En ny storfamilie

Da yngstemann gikk i 10. klasse, flyttet de til Brumunddal. Nina hadde kjempet i ni år for at han skulle få bedre oppfølging på skolen.

– Jeg har kjempa, kjempa og kjempa for sønnene mine. Det var verdt det, men det skulle ikke være nødvendig å slite sånn med systemet. I Brumunddal fikk han hjelp på dagen og fant seg en søt jente som han nå er gift med!

Etter noen år flytta begge guttene til Oslo. Samtidig sto Nina uten jobb.

– Jeg snakka med gamlesjefen som sa de hadde en stilling. Du veit hva du gjør da: pakker snippsekken, schmakk-schmakk, leier leilighet, ikke tid til kjøp og visninger. Og så traff jeg Eirik. Det var en mening at vi skulle ende opp her, sier Nina.

Eirik har en voksen sønn og datter.

– Jeg ville jeg følge opp barna mine ordentlig, jeg ville være der for dem. Og nå med Ninas barn, de skal også vite at de kan komme til meg hvis det er noe. Selv om de er voksne, sier Eirik.

Nina smiler.

– Det er viktig for oss å være en storfamilie. Han er så stolt av det gutta mine får til, og jeg vice versa med hans barn. Det satte jeg som klausul: Hvis vi skal bli et par, så er det oss, med våre barn, sier Nina.

Vi vil skape en ny familie.

Noen er sånn «Det er mutter’ns valg hva hun gjør», og det er fair. Men vi har feiret jul sammen alle sammen, hatt spillkveld, og det er tydelig at barna vil være en del av bonusfamilien.

Sønnene mine laget album til oss med plass til alle fire barna, sier Nina.

Da Nina og Eirik flyttet inn sammen, inviterte de hele gjengen på middag.

– Vi satte ut spisebordet og inviterte min far, hans mor og våre fire barn. Det var ikke kleint eller ubehagelig, bare veldig hyggelig. Moren hans reiste seg høytidelig og sa noen fine ord.

Det er viktig for Nina å være del av en familiekjær familie.

– I påsken inviterte jeg hele familien hit på grilling. Da spilte vi kubb i oppkjørselen, guttene mot jentene. Jeg har det på film. Det også!

Det har alltid vært mamma bak kamera.

– Jeg er veldig glad for alt jeg har bilde og film av nå. Og så sitter jeg jo her og ser på det på kveldene, fra da guttene var små. Jeg har bedt dem på videokveld noen ganger, men de har stort sett ikke tid. Men jeg er veldig på memory lane.

Nina koser seg med bilder og film og tenker på alt det gode de har skapt sammen.

– Åh, og den filmen fra da storebror kom hjem for å overraske lillebror på 16-årsdagen? Jeg hulkegrein! Vi har det på film.

Jeg har det på film

En mann maler en miniatyrbil på hobbyrom i kjelleren. Det henger familiebilder på veggen.

– Jeg har aldri vært borti en høst som har vært så stri med gjøremål og alt. Vi er mye ute på farta, og alt foregår på iPhonen. Da er jeg takknemlige for at vi har et par biler her, et hjem. Vi er friske. Det er viktig å takknemligheten i bakhodet, den er lett å glemme når strømregningen kommer, sier Eirik.

Kvinne spiller saksofon mens hun spiller LP-plate med musikk i stue med flere grønne planter.

Hjemme skal det være plass til begges hobbyer og interesser – og familiebilder! Nina har spilt i korps i mange år og liker å øve på saksofonen.

Nina er åpen om at hun har ADHD, og at det preger hverdagen.

– Vi er litt forskjellige på hva som gjør et hjem bra. Jeg vil helst at det skal være ryddig hjemme. Men med deg ... Jeg har begynt å skjønne at det kan være bra, det også, sier Eirik med et smil.

– «Mamma, du er et skippertaksmenneske», sa sønnen min til meg. Det kan godt flyte litt, og hvis det ringer på, så svisj-svisj stapper jeg alt inn på et rom og må lete etterpå, sier Nina.

– Hvis du får beskjed om å rydde et rom, er det strøkent i løpet av 10 sekunder, men skal jeg legge en truse i skapet, kommer det ti bæreposer ut, sier Eirik.

– Det er litt overdrivelse, da.

– Jo da.

– Første gang du oppdaget dette, sa du at du ikke hadde opplevd lignende siden du hadde tenåringsbarn. Jeg tenker at her lever det folk. Vi vasser ikke i søppel, men det ligger klær og ting her og der. Jeg vil at man skal kunne se at det lever folk her. Det viktigste for meg er at ungene føler seg velkomne, og at vi føler oss hjemme i vårt eget hjem, sier Nina.

Rask rydding

Utenfor huset har Nina og Eirik bygget sitt eget paradis i hagen.

Hagen er fellesprosjekt for Nina og Eirik.

– Nina er så kreativ. Se på denne her. Jeg kunne aldri kommet på noe sånt! sier Eirik.

Han viser fram morsomme og gjennomtenkte detaljer i det som tidligere bare var en skråning.

– Vi har jobbet her i to år. Men vi har egentlig bare betalt for plantene. Det andre har vi laget, funnet eller fått. Jeg tenkte at nå har vi all verdens mulighet til å skape vårt hjem, nå skal vi ikke forhaste oss, sier Eirik.

På verandaen sitter de gjerne og slapper av med peanøtter og potetgull.

– Det var jo sånn da barna var små, du vet, de hørte det med en gang hvis man åpnet en pose om kvelden! Nå er det sånn at når Eirik kommer tilbake fra jobbtur, kan han åpne skapdøren og si: «Var det ikke peanøtter her?» Mens jeg tenker «Hallo, du var borte i fem dager!». Men jeg har lært noe nå. Jeg kan kjøpe og fylle på, sier Nina.

Forsvunnet godteri

Kvinne og mann står lent inntil hverandre ved en eldre bil, ved en garasje og foran et hus

PS.

Det tikker inn en melding fra Nina etter at intervjuet er gjort. Hun vil forsikre seg om at selv om hun snakket mye om lillebror, betyr ikke det at han er favoritt:

– Jeg er like stolt av begge gutta mine. Det var tøft og vanskelig for mammahjertet da eldstegutten min tjenestegjorde i Irak. Han har gjort det bra i Forsvaret, gått på Krigsskolen og alt. Jeg har to flotte gutter som jeg er superstolt av 💙💙

Dele opp ansiennitet

– Da datteren til Eirik skulle kjøpe seg leilighet, var jeg utrolig glad for å kunne dele av min ansiennitet. Jeg ville ikke gi bort alle årene, i tilfelle noen av mine sønner ønsker å kjøpe. Men det å kunne dele opp gjennom BORI Familie? Helt fantastisk!

Har du også en bonusfamilie eller ønsker å dele ansiennitet?