Vi BORI

Meny

Tekst: Kristin Storrusten, Nucleus

Sonja Rundgren

Den samme gode smaken og den samme dårlige humoren

Det er Sonjas og Jans oppskrift på hverdagskjærlighet. Ja, og så vafler, da.

– Vi traff hverandre gjennom en annonse i DNT. Jan hadde skrevet et veldig vakkert lite innlegg om å være to eldre mennesker på en stubbe i skogen. Det kunne jeg se for meg. Men jeg tenkte at jeg gidder ikke legge så mye i det, så jeg sendte «Jeg heter Sonja, jeg er 58 år, og jeg liker å sykle og sånn.» Han kunne jo ha fått så mange svar allerede.

– Og jeg gadd ikke lese alle de perfekte brevene jeg hadde fått, hvor de skrøt av hytter og turglede og alt mulig. Jeg kunne like godt se på det svaret med to linjer. Jeg likte at Sonja fattet seg i korthet. Men etter det har vi skrevet mange ord. Mange, mange ord! sier Jan.

Navn: Sonja Rundgren (62)

Jeg bor i: 66 m² leilighet på Lørenskog

Jeg bor: med samboeren Jan I. Sørensen (64)

Ansiennitet: Siden 2013

En kvinne står i oransje kjole med en oransje vannkanne på en innglasset veranda. Ved siden av henne sitter en mann med caps og ullsokker og leser en bok om Bob Dylan.

– Man kan jo bli litt schprø av å bo i en sånn liten leilighet. Jeg tenker på den dagen vi blir pensjonister, at jeg vil ha en grønn flekk rundt beina. Men så lenge vi har kropp til å sykle og gå, kan jeg komme hjem og kose meg inne. Men jeg er ikke typen til bare å gå inne. Da holder det ikke med veranda, så vi blir nok ikke boende til vi blir 90, sier Sonja.

Skjeggstubber i vasken

Etter to år som kjærester flyttet Jan inn i Sonjas leilighet på Lørenskog.

– Jeg var vant til å bo alene. Jeg klikket for eksempel på skjeggstubbene dine på badet. Jeg skjønte at jeg ble en skikkelig bitch som ville at de skulle fjernes med en gang. Men så forklarte du meg hvilken følelse det ga deg. At jeg skulle bestemme over deg. Og jeg hadde jo ikke likt hvis noen snakket slik til meg! Så det sluttet jeg med. Man skal jo bo et sted, man kan ikke gå utenfor og barbere seg, sier Sonja.

– Du er mer ryddig enn meg. Så der må vi etablere hvordan vi vil ha det. Men vi samarbeider veldig godt. Vi har den samme gode smaken og den samme dårlige humoren, sier Jan.

– I begynnelsen var det noen misforståelser som vi måtte rydde opp i. Da oppdaget jeg at du er usedvanlig raus. Jeg tror ikke jeg har møtt noen som deg. Vi har tullet med det, at etter den dagen du skjønte huet mitt, har alt gått på skinner, sier Sonja.

– Du synes det er vanskelig å forstå et dikt, men jeg synes det er vanskelig å forstå huet ditt! sier Jan.

Sonja jobber som forløpskoordinator for kreftpasienter på Ahus. Jan er personlig assistent for mennesker med ulike funksjonshemminger. I tillegg er han poet og forlegger – så tre dager i uken skriver, leser eller jobber han med andres bøker.

En kvinne i oransje står på et mørkeblått kjøkken og baker.

– Jeg var veldig fornøyd med kjøkkenet, hvor det er grå, matte dører. Men så oppdaget jeg at de suger til seg fingeravtrykk! Særlig hvis man har laget mat. Så nå har vi lagt til oss en vane med å åpne de nederste skapene med knærne. Sånn! Og så har vi blåkluten, da, som henger på komfyren. Hver kveld drar jeg over skapdørene samtidig som jeg tar oppvasken.

En kvinne i sekstiårene sitter i nattkjole på soverommet. Gardinen er oransje og det er morgenlys på rommet.

– Jeg forstår egentlig ikke dikt. Jeg forstår at det er vakkert og sånt, men jeg leser det høyt og skjønner ikke meningen, sier Sonja.

– Det er ikke så viktig, sier Jan.

– Men så ser jeg på Facebook at du får alle disse kommentarene om at dette er så vakkert og utrolig. Vel, ja, jeg er ikke helt der. Jeg liker dikt på rim, sier Sonja.

– I hverdagen har vi hver våre rutiner. Jeg starter tidlig på jobb og er gjerne ute av døren før du står opp. Så i starten fant vi ut at helgene ble en utfordring. Vi hadde så forskjellig døgnrytme! Så vi ble enige om at vi hver lørdag og søndag drikker kaffe sammen klokka 8.30, sier Sonja.

– Det er beinharde forhandlinger. Jeg har forsøkt å strekke det til 9 på sommeren, men det går ikke, sier Jan.

– Så koker en av oss kaffe, vi bytter på, og du leser gjerne nyheter på telefonen. Lørdagen er det ofte masete med rengjøring, handling og bare en liten sykkeltur, men på søndagene har jeg langturene mine. Da spiser jeg en stor tallerken havregrøt og sykler gjerne 6–7 mil, sier Sonja.

– Når jeg kommer utslitt hjem, har du laget røre og steker vafler til meg når jeg sitter på verandaen. Det er kjærlighet. Da er jeg så sliten, og så får jeg sitte der og bli servert vafler med brunost. Slik er søndagene, sier Sonja.

Vafler etter sykkeltur

En kvinne i sekstiårene sykler i skogen med gul hjelm og raske briller.

– Første gang vi var på tur sammen, snudde jeg etter to mil og laget vafler. Jeg kan vente på deg. Du har en tøff jobb og sykler langt. Da er det fint at jeg er hjemme før deg og ordner middag og tar litt oppvask.

Jan I. Sørensen

Hverdagskjærligheten

– Vi er flinke til å kommunisere med hverandre hvordan vi har det og vise kjærlighet for hverandre, sier Jan.

– Ja, vi skriver jo at vi elsker hverandre i alle tekstmeldinger, sier Sonja.

Jan ser litt dårlig uten briller, så det hender han skriver feil.

– En gang skulle han skrive «nuss nuss», og det ble «nubb nubb». Nå sier vi det til hverandre! sier Sonja og ler.

Jan liker å kjøpe gaver. I 60-årspresang fikk Sonja tatovering på leggen av ham.

– Den er jeg stolt av og hadde ønsket meg lenge. Du liker også å komme hjem med antikviteter. Vi har veldig lik smak, så jeg tenker aldri «Å herlighet, for noe ræl», sier Sonja.

– Vi liker å gjøre ting sammen. Vi fyller ut hverandre o har ikke så mange konflikter. Kanskje burde vi få oss en, så vi kan føle oss mer levende igjen? sier Jan.

– Du sa at du «labba turer», og jeg visste ikke hva labbing var. Jeg går ganske fort, sier Sonja.

– De første gåturene var som verdensmesterskap i kappgang, sier Jan.

– Så ble du irritert på meg: Skal du trene på denne turen? Jeg sa at det er slik jeg går! Jeg har aldri sett noe når jeg går på tur, mens du stopper opp og sier «Se på den! Se på den!» Men nå er du blitt i mye bedre form, sier Sonja.

– Men jeg liker fortsatt å labbe, sier Jan.

– Det er alltid hyggelig å komme hjem. Du blir alltid så glad når jeg kommer inn døra! sier Sonja.

– Jeg er født i Hundens år ifølge kinesisk astrologi, og det er sånn vi hunder er, sier Jan.

– Noen ganger, som når jeg har syklet åtte mil en søndag, er det veldig tungt å komme seg opp til fjerde etasje. Da hender det jeg setter meg i trappa utafor og tar av meg skoene, lener meg mot døra og så er du der med en trygg og hjelpende hånd, sier Sonja.

– Det er det som er å være hjemme: å være der for hverandre, med hverandre, sier Jan.

– Når jeg kommer inn døra hjemme, sier jeg «Hallo!» Hvis du ikke er hjemme, tenker jeg «Jøss, hvor er han nå?». Men oftest roper du «Næmmen gudskjelov, der er du jo!» sier Sonja.

– Da jeg var på jentetur og syklet i Rondane i sommer, ble jeg henta på stasjonen og kom hjem til friske blomster på bordet, en cava i kjøleskapet og shina hus. Det er alltid hyggelig å komme hjem.

Å komme hjem

– Du løfter vekter, og jeg løfter servietter! ler Jan.

– Jeg er glad i ordspill og en vittig kommentar, sier Jan.

– Litt for glad, sier Sonja.

En kvinne i hvitt og slagstøvler henger opp klesvask i et borettslag.

En mann sitter på et blått soverom og klimprer på en elektrisk gitar med ullsokker.

PS.

– Det gikk veldig bra å møtes første gang. Vi hadde jo kommunisert så mye. Det eneste jeg ikke likte, var lua di. Jeg kaller den paddehatten, for den var så vid. Den så ut som en sopp! Så den har jeg fått deg til å kaste. Eller jeg har kastet den. Borte er den i alle fall, sier Sonja.

– Det var en lue som betydde mye for meg, sier Jan.

– Du har den på profilbildet ditt på Facebook, sier Sonja.

– Men er den borte, altså?

– Mhm.

– Jeg tror jeg kan lete etter den et sted, at jeg gjemte den unna?

– Jeg tror ikke du vil finne den.