Foto: Bjørn Wad    Film: Gjøkeredet Film

Tekst: Kristin Storrusten, Nucleus

Jasmin «Pino» Pivac

Gamle damer og LSK har lært meg mye

Pino kom alene til Lillestrøm som 24-åring. Heldigvis ble han adoptert av Kanarifamilien.

– Alt skjedde forrige uke. Beklager at det er kaos her. Lejla hadde fotballturnering med Lørenskog, og hun opptrådde med dans på Eras-festivalen i Oslo. Og før helgen kom hele familien til søsteren min for å overnatte fordi vi er nærmere Gardermoen. Det var helt kaos. Vi er ikke helt som en norsk familie sånn.

Jasmin «Pino» Pivac og familien bor i en stor enebolig fra 60-tallet. Andre etasje leier de ut til Oda-sjåfører.

– Jeg liker å sitte her og ha min egen kafé. Jeg liker at mange ting skjer. Jeg tar gjerne en kaffe med dem som leier oppe.

Navn: Jasmin «Pino» Pivac (53)

Jeg bor i: 250 m2 enebolig på Lørenskog

Jeg bor: med kona Mirsada og datteren Lejla (8)

Ansiennitet: Siden 2005

En familie sitter i stue og spiser kake og drikker brus. Åtte år gammel jente sitter i bosnisk tradisjonelle klær og spiser kake. Far sitter i fotballtrøye og mor har rosa skjorte og jeans. Det er hylle med planter og fiskemat i bakgrunnen.

Vi har masse besøk hele tiden. De sier vanligvis ikke fra. Jeg er litt mer sosial enn kona mi, men hun har også familie på besøk.

Jasmin «Pino» Pivac

Velkommen inn

Alle vennene kaller ham Pino, så det gjør vi også nå. Hos Pino skal du ikke gå sulten hjem, enten det er grillmat, kake eller bare en kaffekopp.

– Bestevennen min er norsk, han heter Erik. Jeg husker de første gangene jeg var med hjem til ham. Han tilbød meg aldri noen ting. Til slutt sa jeg: Får jeg ikke kaffe? Og han sa «Du vet hvor kaffen er». Men jeg sa at han skulle jo spørre meg. Det er høflighet. Der er vi litt forskjellige i Bosnia og i Norge.

Pino sier at han kjenner alle i nabolaget. Hos de fleste kommer han inn og får litt mat og en pils.

– Hallo, jeg er en sosial person! Det har jeg vært hele mitt liv. Man må åpne seg, uansett hvordan man ser ut. Uansett hvem man er, er man en del av verden, sier Pino.

Kona Mirsada jobber frivillig med seniorlunsj.

– Det er mange som trenger en god klem nå etter koronaperioden. Du vet, vi er mennesker, vi trenger kontakt. Jeg trenger ikke så mye som mannen min, men fortsatt! sier Mirsada.

Hvis folk kommer på besøk til Lørenskog, begynner Pino å grille.

– Det er en anledning til å ha det litt gøy. Og sommer og vinter kommer folk og vil bade i svømmebassenget vårt i kjelleren. Jeg tror vi er de eneste i området her med basseng.

Pino kom til Norge i slutten av 1992. Han var flyktning fra krigen i Jugoslavia. Foreldrene og søstrene ble sendt til Hurdal, mens han fikk Skedsmo som kommune.

– Jeg var 24 år, men vi som kommer fra andre land enn Norge, er ikke vant til å flytte hjemmefra når vi er 18 år gamle. Så det var et sosialt sjokk. Jeg kom på grunn av krigen og hadde mistet alt. Så kom jeg til et nytt land og mistet på en måte familien også.

Heldigvis fikk han leilighet ikke langt fra Martins, supporterpubben i Lillestrøm.

– Kanarifansen var de første som tok hånd om meg. Jeg ble del av en stor kanarifamilie. I starten var det litt språkproblemer, men siden jeg likte fotball, ble jeg også godt likt. Slik begynte jeg å heie på LSK. Jeg hadde ikke hørt om klubben fra før. Og slik begynner historien om meg, sier Pino i dag.

Han føler seg heldig som kom til Norge.

– Hvis det ikke var krig, ville jeg ikke kommet hit. Eller kanskje for å se norsk natur, men jeg ville jo ikke kommet for å se en fotballkamp i Norge. Men så ble det krig. Det er mange grusomme historier. Jeg har sett mange grusomme ting i mitt liv. Jeg er heldig som kom til Norge, for mange kom ikke så langt – de ble drept eller borte på veien.

Nå føler Pino seg både norsk og bosnisk.

– Her har jeg bodd mesteparten av mitt liv, jeg har venner her, min datter er født her. Jeg fikk komme til et fremmed land og bli en del av kanarifolket. Jeg ble godtatt.

En del av kanarifamilien

Før var jeg mye på kamper, nå går jeg når vi har tid alle sammen.

 Jeg liker bedre å bade eller sparke fotball med Lejla enn å se de store guttene sparke fotball.

Å være annerledes

Pino er glad han hadde fotballen, for utenom 2–3 timer med norskkurs i uka, var det ikke mye å gjøre.

– Norske folk er ikke like sosiale som vi er, men ganske lukka. Jeg var en av de første utlendingene i Lillestrøm, så vidt jeg vet. Og jeg hadde langt hår og var muslim. Folk tenkte nok at jeg var rar. Det var ikke bare-bare.

Etter hvert begynte han å jobbe som hjemmesykepleier og ble aktiv i besøkstjenesten.

– Da kom jeg hjem til norske gamle damer som var ganske skeptiske. Først trodde de jeg var tysk, og de hatet tyskerne på grunn av andre verdenskrig. Så fant de ut at jeg var muslim, og de var ganske troende, mange av de gamle damene.

Pino var en ung gutt som kom rett fra krig, og han sier at han kunne bli litt sint.

– Jeg kom jo for å hjelpe dem, og så møtte de meg slik. Men neste gang jeg kom, fikk jeg alltid kaker og kaffe og kunne aldri bli kvitt dem igjen! De trengte selskap. Jeg var kanskje den første utlendingen de møtte.

Til slutt satt han med dem i mange timer.

– De fortalte massevis av fine historier. Gamle damer og LSK har lært meg mye.

Familieportrett av far, mor og jente. Far og datter har fotballdrakt, mor har rosa skjorte og jeans. De står på plenen i en stor hage med gjerde og tørkestativ i bakgrunnen.

Pino er stolt av LSK-trøya si. Lejla spiller for Lørenskog IF. Mirsada er glad for at familien har det bra og er hyggelige med hverandre. Så får heller all oppussingen i hagen bli ferdig neste år.

Pino bruker han så mye tid og energi han kan, sammen med dattera.

– Faren min jobbet med gravemaskiner i Jugoslavia og reiste rundt. Jeg traff ham sjelden fordi han måtte reise og grave.

Også Mirsada er opptatt av familietiden.

– Etter at vi fikk Lejla, er det viktig for meg at vi tre koser oss sammen og snakker sammen. Det er det viktigste. Vi samles særlig rundt middag, og vi ser på tv når vi har tid, sier Mirsada.

Da Lejla var liten, jobbet begge foreldrene turnus. De måtte bytte vakter og få familie og venner til å passe Lejla. Oppi dette døde fedrene til Pino og Mirsada.

– Det var en stor utfordring. Da er det viktig å finne balanse. Jeg savnet faren min veldig. Men så kunne jeg tenke på de fine tingene. Jeg hadde en stor glede da jeg fikk Lejla. Det var et lys. Og jeg var ikke alene: Jeg hadde min mann. Så vi var sammen om å gå videre, sier Mirsada.

Å være familie

–  Jeg kunne ikke tro at jeg hadde blitt pappa med en gang. Hun var så liten! Hun var født en måned for tidlig. Jeg har bilde av henne ved siden av en cola-flaske. Hun er mindre enn den! Den følelsen er rar, sier Pino.

Være sammen

Hverdagen er på Lejlas premisser.

– Jeg leker mye med Lejla. Hun er glad i å lage ting, perle og tegne og slike ting. Vi går på biblioteket eller går tur. Pino og Lejla bader veldig ofte. Noen ganger kommer jeg også. Av og til baker vi sammen, sier Mirsada.

– Jeg elsker mamma sine kaker! Vi baker ofte sammen, sier Lejla.

Mirsada smiler.

– Når jeg er sammen med dattera mi, slår vi oss sammen. Vi gjør lekser først, og ser hvor mye tid vi har etterpå. Enkelte dager får hun bestemme om vi skal bade, se på film eller gå en tur, sier Pino.

Familien deler på husarbeidet.

– Lejla får også oppgaver. Jeg tror det er bra å inkludere henne i vanlig jobb enn å se på telefonen, sier Mirsada.

En mann i gul fotballtrøye sitter med kaffekopp i beige sofa foran en datamaskin og smiler.

– Dattera mi vet når pappa spiller candy crush, da er det candy crush.

Pino er opptatt av at Lejla skal ha et trygt liv når han blir borte.

– Nå er jeg 53, og det er ikke så lenge til jeg er over 60. Vi kan si hva vi vil, men det er bare dritt: Når du er over 60, er du over. Det er ikke så mange som er spreke, bortsett fra politikerne. Snakk med hun som jobber i kassa på Rema eller han som kjører lastebil, hvor spreke de er.

Pino bekymrer seg for at han ikke kan hjelpe Lejla med så mye når hun blir voksen.

– Jeg vil ordne et best mulig liv for henne. For livet er brutalt, det er ikke bare-bare.

Han snakker om feil i samfunnet, som strømpriser og mange som mister hjemmet sitt.

– Jeg vil ikke at dattera mi skal oppleve det jeg har opplevd, og må begynne på nytt. Derfor prøver jeg å spare og bygge en god økonomi for henne, sier Pino.

Bankende pappahjerte

En mann i gul fotballtrøye står på stige og maler en stor enebolig grønn.

Huset er grønt fordi jeg fant grønn maling på salg. Da kan jeg bruke penger på andre ting enn maling.

Jasmin «Pino» Pivac

"

Pino bor i et stort hus, men han er ikke alltid like fornøyd med det. I begynnelsen likte han å pusse opp, men nå er han lei.

– Jeg er ikke så handy! Da blir det fort et problem. Når huset er eldre, får man problemer med alt: strøm, sikring, bad, det er alltid noe å fikse. Og det er ikke lett å finne elektrikere og andre. I en blokk hadde jeg ikke trengt å stresse for hvordan jeg skal male huset og sånt, sier Pino.

Kanskje venter de noen år med å kjøpe leilighet eller et mindre hus og slippe å ha så mange verktøy.

– Jeg kan også bli sint på alt ved dette huset og tenke at nå selger jeg denne driten og flytter i leilighet. Men dagen etter går jeg ut og ser det nydelige været. Om noen år må vi bytte vinduene, da skal jeg selge, ass! Men så blir det fint vær igjen ...

Ikke handy